Da William G. Sutherland var osteopatstudent, satt han å så på en modell av et kranium. Han hadde lært at det ikke var bevegelse mellom de forskjellige knoklene i hodet, men han ble inspirert til å undersøke dette nærmere. Da han så nøye på kraniet og leddene mellom de 22 beina, minte det han om gjellene på en fisk som beveger seg når fisken puster. Han syntes allikevel at tanken var absurd, så han ville forsøke å motbevise at kraniets knokler var designet for bevegelse. Sutherland lagde en trang hjelm av bandasjer som han satte på sitt eget hode, dette for å forhindre eventuell mobilitet. Han forventet ingen reaksjoner på eksperimentet, men etter en kort stund fikk han hodepine, ble svimmel og fikk mageproblemer. Da han forandret på posisjonen på bandasjen, ble også symptomene annerledes.
Etter noen måneder med eksperimenter, ble han overbevist om at kraniets knokler var mobile, og at de hadde en stor fysiologisk betydning.
Sutherland brukte ca 50 år på å studere og eksperimentere med kraniet. Etter å ha brukt lang tid på selve knoklene i hodet, ville han gå mer i dybden av det kranielle systemet. Ved hjelp av sensible palpasjon og detaljert kjennskap til anatomi og fysiologi, fant Dr. Sutherland ut at også andre deler av kroppen hadde en egen rytme avhengig av ytre påvirkning.
Han beskrev dette som at bindevevet ”pustet”, og at denne bevegelsen var nødvendig for å opprettholde god helse. Alle cellene i kroppen hadde denne rytmiske ”pustingen”.
De kranielle beina er også forbundet med hjernehinna (dura,-arachnoid- og pia mater.)
Dette er en membran som forbinder kraniets knokler med korsbeinet, helt nederst i ryggen.
Han kunne også via det kranielle systemet, palpere sirkulasjon av cerebrospinalvæsken, som flyter i sentralnervesystemet. Han konkluderte etterhvert med at denne væsken inneholdt en vital kraft som hadde stor betydning for kroppens evne til selvhelbredelse.
Innenfor kraniell osteopati er det 5 hovedelemeter som har stor betydning:
1. Sirkulasjon av cerebrospinalvæske.
Osteopatens grunnlegger, Andrew Taylor Still, sa at denne væsken er ”det viktigste element i den menneskelige organismen”. Cerebrospinalvæsken beveger seg i en bølgende rytme fra ventriklene i hodet til rundt ryggmargen og hjernen, før den kommer ut i blodbanen (det venøse systemet)
Spinalvæsken fungerer som en støtdemper for hjernen, hjelper til med å opprettholde en konstant kjemisk balanse rundt sentralnervesystemet, et viktig medium som bringer molekyler fra nervesystemet, det endokrine systemet og immunsystemet, hvor de så kommuniserer med hverandre.
2. Motilitet av hjernen og ryggmargen
Hjernen og ryggmargen utfører en rytmisk pulserende bevegelse som tilsvarer deres embryologiske utvikling. Disse bevegelsene blir kalt inhalasjon (utvidelse) og ekshalasjon (sammentrekning).
Med trente fingre kan man kjenne på kroppen om hjernen og ryggmargen beveger seg slik de er ment å gjøre.
3. Motilitet til hjerne- og ryggmargshinne
Denne hinna kalles en membran, og består av 3 lag. Det innerste laget omslutter hjernen og ryggmargen og kalles pia mater.
Det midterste laget er forbundet med pia mater ved tynt vev og i rommet mellom disse sirkulerer cerebrospinalvæska. Denne mebranen heter arachnoid mater.
Det ytterste laget er en sterk og kraftig hinne som er tett forbundet med de indre overflaten av de kranielle knoklene. Det er en lang hinne som går fra innsiden av pannebeinet og ned til korsbeinet (sakrum)
Denne hinna heter dura mater.
4. Bevegelsen til kraniet
Hodet består av 22 bein som er i konstant bevegelse. Leddene mellom hvert bein kalles suturer, og er designet for mobilitet.
5. Bevegelsen av korsbeinet (sakrum)
Korsbeinet beveger seg i forhold til hodet på grunn av forbindelsen via hjerne- og ryggmargshinna. Denne hinna trekker seg sammen og utvider seg i en eget rytme. Når hinna trekker seg sammen, blir korsbeinet dradd litt opp mot hodet og kraniet blir presset litt ned mot bekkenet. Når hinna utvider seg, skjer det motsatte- korsbeinet beveger seg litt ned mot føttene og kraniet vekk fra bekkenet.
Disse bevegelsene er så små at det ikke er mulig å se, men med trente fingre eller spesielle måleinstrument kan det påvises.